Ordet «tare» er egentlig en samlebetegnelse for flere arter av store brunalger som danner undersjøiske skoger.

Felles for alle typer tang og tare er at de er marine makroalger – altså store alger som vi kan se med det blotte øyet.

Langs norskekysten finner vi ulike arter som er tilpasset forskjellige forhold. For eksempel dominerer den robuste stortaren på den værharde ytterkysten, mens sukkertaren ofte trives bedre i roligere fjorder.

I tillegg ser forskerne at klimaendringene nå påvirker hvor de ulike artene kan leve.

Som nevnt er ikke tang og tare vanlige planter – de er alger. Den mest synlige forskjellen fra planter er at de mangler røtter. I stedet har de en festestruktur: ofte en fingerliknende del nederst på algen, som fungerer som en klo eller sugekopp. Den holder algen fast til steiner, skjell eller fjell på havbunnen.

En annen stor forskjell er hvordan de «spiser». Mens en plante bruker røttene til å hente næring fra jorda, tar en alge opp all næringen den trenger direkte fra vannet – med hele overflaten sin.

Det finnes mer tareskog lenger ut i fjorden enn helt inne ved land. Det skyldes hovedsakelig to forhold:

• Klarere vann – Tareskogen har best vekstvilkår ute mot havet, hvor vannet er klarere. Her slipper sollyset dypt ned, samtidig som det høye saltinnholdet er ideelt for taren. Innerst i fjordene er vannet ofte mer grumsete, noe som hindrer lyset i å nå like langt ned til bunnen. I tillegg inneholder det ofte mer ferskvann og mindre salt.
• Bølger og strøm – Tare trives der det er bevegelse i vannet. Strømmer og bølger hindrer at slam og partikler legger seg på plantene og blokkerer lyset.

Noen steder vokser tareskogen helt nært land, som her, utenfor Runde på Sunnmøre.

Kultivering som alternativ til villhøsting

– Når vi tråler store mengder tare rett fra naturen, kan det true hele økosystemet, forklarer Annelise.

– Et alternativ er å dyrke taren. Gjør vi det på rett måte, kan vi få biomasse uten å ødelegge naturtyper som mange arter er avhengige av.

Annelise har mange års erfaring som tarebonde, og vet hvor krevende tarekultivering kan være. I Norge er vi fortsatt i startfasen, men har likevel kommet langt i europeisk målestokk.

– Potensialet for taredyrking er stort, næringen utvikler seg fort og vil bli en viktig del av fremtidens havbruk, sier hun.

Marint liv kan gjenoppstå

Dette er Porsangerfjorden, langt nord i Finnmark. I over 35 år lå sjøbunnen her død – tom for tare, overtatt av sultne kråkeboller.

Så skjedde noe forbløffende: Bare ett år etter at forskere tok grep, begynte tareskogen å vokse tilbake.

Nå, over ti år senere, er fjorden forvandlet til et livlig undersjøisk landskap.

– Det viser at naturen kan komme tilbake hvis vi gir den en sjanse, sier Annelise.

Forskerne brukte først brent kalk for å redusere mengden kråkeboller, før de satte ut steinbit. De fikk også uventet hjelp av kongekrabben, som kom inn og bidro til å holde populasjonene i sjakk.

– Andre steder ser vi at det trengs andre metoder. Det kan være å hjelpe naturlige predatorer, for eksempel steinbit, eller å plante ut små tareplanter hvis de ikke klarer å komme tilbake selv, forklarer Annelise.

Vi må også beskytte

Historien om Porsangerfjorden gir håp. Men forskerne på Runde minner oss om at restaurering ikke er nok.

– For at restaurering skal fungere, må vi ikke bare fikse symptomene – vi må behandle selve «sykdommen», sier Annelise.

Med andre ord, må vi styrke havet – og den blå skogens – immunforsvar. I tillegg til aktiv restaurering, trekker forskerne frem disse sentrale tiltakene for å styrke havet:

• Gi havet pauser: Innføre fredningssoner for tareskog og styrke bestandene av rovfisk som spiser kråkeboller, for eksempel med midlertidige fiskestopp.

• Beskytte sårbare områder: Strengere regulering av høsting av tare og utbygging nær ålegrasenger.
  
• Reduser forurensning: Stille strengere krav til utslipp fra landbruk, kloakk og oppdrett.

Og ikke minst: – Vi trenger bedre kartlegging og overvåking av områdene der det restaureres, slik at vi kan følge med på om – og hvordan – tiltakene faktisk virker, sier Annelise.